EU-domstolen trekker opp grensene for bruk av rammeavtaler

Saken omhandlet en offentlig anbudskonkurranse om renovasjon, innsamling og bortkjøring av avfall, utlyst av et offentlig helseforetak i Italia. Kontrakten ble tildelt den italienske leverandøren ATE Markas.  Avtalen som ble inngått med ATE Markas inneholdt en klausul om adgang til å utvide kontrakten til å omfatte nærmere angitte oppdragsgivere, herunder et annet offentlig helseforetak ved navn ASST Valcamonica.

I 2015 ble det anmodet om at ASST Valcamonica skulle tiltre avtalen med ATE Markas. En privat leverandør og det italienske konkurransetilsynet anla av denne grunn sak for italienske domstoler med påstand om at kontraktsutvidelsen ville stride mot blant annet plikten til konkurranseutsetting.

Avtalen ble av den nasjonale domstolen ansett å være en rammeavtale, noe EU-domstolen tok utgangspunkt i uten å foreta en selvstendig vurdering av avtalens karakter. Det bemerkes for ordens skyld at det kan stilles spørsmål ved om dette var en rammeavtale i regelverkets forstand.Første spørsmål EU-domstolen tok stilling til, var om anskaffelsesregelverket åpner for at nye oppdragsgivere kan tiltre en rammeavtale underveis i avtaleperioden. EU-domstolen viste til at det bare er nye leverandørersom ikke kan tiltre eksisterende rammeavtaler. Det var derimot uomstridt at offentlige oppdragsgivere kan tiltre rammeavtalen i ettertid, så fremt den aktuelle oppdragsgiveren fremgår som potensiell avtalepart i anskaffelsesdokumentene for rammeavtalen.

Det andre spørsmålet relaterte seg til mengdeangivelse, herunder om det er tilstrekkelig å vise til at rammeavtalen skal dekke oppdragsgivers «sedvanlige behov», eller om det må oppgis konkrete volum i anskaffelsesdokumentene. EU-domstolen viste her til de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesretten, og fant bl.a. at en angivelse av oppdragsgivers «sedvanlige behov» ville kunne virke diskriminerende på utenlandske leverandører. Domstolen konkluderte derfor med at maksimalt volum av ytelsen som skal anskaffes, må oppgis. I forlengelsen av dette uttalte EU-domstolen i premiss 61 at

 når denne grænse er nået, vil den pågældende aftale have udtømt sine virkninger.

EU-domstolen sier altså eksplisitt at det ikke kan gjøres flere avrop på rammeavtalen når man har nådd det maksimale volumet som er angitt i anskaffelsesdokumentene. Uttalelsen er oppsiktsvekkende fordi den utfordrer den tradisjonelle forståelsen om at estimatet av avtalens omfang er uforpliktende for oppdragsgiver og i hovedsak gitt av hensyn til forutberegnelighet for tilbyderne. Etter denne dommen vil det måtte legges til grunn at det oppgitte volum definerer rammeavtalens maksimale omfang, og at avrop ut over dette må vurderes opp mot reglene om vesentlige endringer, jf. blant annet anskaffelsesforskriftens kapittel 28. Når endringen er vesentlig, vil ytterligere avrop anses som en ulovlig direkte anskaffelse. EU-domstolen har dermed innført en begrensning med stor praktisk betydning for offentlige oppdragsgivere.